Ta vare på kloden du leker på

Gjør vi nok? Er vi måteholdne? Gjør vi det lille ekstra for å bevare miljøet? Det er alltid noe mer man kan gjøre, men hva?

Er du keen på slike forhold......

.... eller slike som Asbjørn har foran seg her..??

Dagens moralpreken fra Kruse Topptur med ønske om en trygg og nydelig helg!!

Tekst: Christian Evensen

Oppdatert: UFO - rapport på veien mot 8c

Det skriver seg til våren 2004, og de unge herrer Stian Christophersen og Martin Mobråten hadde bodd i Aix-en-Provence i snart 7 mnd. En del ruter var blitt gått, og prosjektlisten var altfor lang. Høyt oppe på denne stod UFO, en rute gradert 8c i Grotte de l'Ours (Bjørnegrotten) i Les Calanques ved Marseille. Det nærmeste vi noen gang kom var med ett heng...

Nå, tett opptil 6 år senere, følte primært Martin at det var på tide å rydde opp i gamle synder. For min egen del var tanken på å skulle gå en rute etter å ha buldret de siste 4 årene avskrekkende, men utfordrene. Vi skjønte jo at det måtte trenes hardt for å ha sjangs, og de siste 4 ukene har vært en boot-camp uten like. Omsider kjennes det ut som om pumpen begynner å komme, og hele prosjektet virker med ett mer realistisk. Vi mener å huske at UFO er ca 30-35 flytt uten særlige hvilemuligheter, med hardt crux i midten og et kjipt flytt i toppen. Ruta er førstebesteget av Fred Rouhling, er mer eller mindre komplett chippet, og et vitnesbyrd om en skamfull tid i Sør-Frankrike på midten av 90-tallet. Bl.a. er opphavet til navnet UFO en flat stein, lagd rund med sika, boltet opp midt i det første takoverhenget. Likevel er den fantastisk å klatre på, og ikke minst en rute som må strykes fra prosjektlisten før vi legger oss med bena høyt i sofaen og visner bort.

Om vi har utviklet oss de siste 6 årene gjenstår å se, men det vil være ufattelig kjipt å dra hjem tomhendt. Vi lover å oppdatere etterhvert som prosessen skrider frem, avreise er 4. februar og vi har da 10 dager på oss...

UFO er rute nr 7

Tekst: Stian og Martin

Skogshornsdiedret 16/1-10

Efter fjorårets nederlag och retur efter 5 replängder hade vi länge tänkt på revansj och nå var det dags då det passade før oss båda. Jag var mitt i en mässuppkjørning (Norspo) och Jørgen skulle offshore i Nordsjøn mandagen etter, så det var nå eller aldrig da veggen er sydvendt og vi ville ha den lilla is som fantes innan februarisolen kom och gjorde ruta till en ren klipperute. Vädret hade de siste tre veckorna varit perfekt i Hemsedal men denna lørdag visade sig att ge full conditions.

Avresa kl 0700 med overskya men ok väder och endast 15 minus efter kuldeperioden var greit. Detta visada sig att bli sämre men da ruten går inne i formationer valde vi att gå på och satsa på att vinden som blev litt sterkere etter hvert ej skulle nå oss på väggen. I december 2009 var vi på leden för första gången och hade gått 5 replängder då det blev mörkt och ett kraftigt snöfall kom, vi rapellerade då av och bestämda då att vi skulle prova igjen.

Vi ledde de samma replängderna som sist och Jørgen la i väg på den första replängen som har en teknisk traverse där det sitter en gammal bankebolt från tidligare sommarbestigning. Da Jørgen hade startat på traversen såg jag ej honom länger men plötsligt kände jag att det blev stramt tau - fall på led i en gammal bankebolt var inte det vi behøvde før psyken idag då vädret redan blivit betydligt sämre. Jørgen medelade att allt var ok och fortsatte till førsta stand där själva diedret bärjar.

Andra replängden ær en drøm av alpin klättring där du føljer det markerade diedret som är tydligt helt från vägen under skogshorn. Tredje taulengde har en flott layback med krevende sikringsarbeid, men da vi fortsatt var på kjent grunn gick det fort oppover. Under 2009 forsøket ledde oxå Jørgen fjerde taulengde men idag kjende jag mig gira på att vara i front och denne er kanske den jevneste og mest ihållende taulengden så langt på ruten, teknisk klatring opp en renneformation med tidskrevende sikring og en avsluttende traverse som er helt usikret før du kommer opp på en kongestandplass. Så langt har vi ikke brukt en eneste isskrue for å sikre men derimot desto flere bankebolter, mosepeckers og tricams.

Femte taulengden hade jag gruet meg til hele dagen da jag i 2009 valde å holde så nerme selve skogshornsdiedret som mulig da sommer ruten fortsätter rett opp. Denne taulengden er det desidert verste jag noen gang har lett i mørker med kraftigt snøfall og jag såg ej fram emot det da hele taulengden er en stenhaug med nesten ikke sikringsmuligheter. I år valde vi å traversere 10 meter til høyre å følge en bratt snøformation som erbjød lett klatring og vi var pløtsligt på samme høyde som highpoint 2009.

Klocken var enda ikke 1400 og vi hade stor tro på att ruten var i box til tross for att vi hade traversert ut av selve Skogshorndiedret. Etter ytterligere en lang traverse med en heftig og eksponert passage mot høyre trodde vi att det var over men da jag kom frem till Jørgens standplass såg jag att dette ej var tilfelle. Vi hade nok det hardeste forann oss. Jørgen følte seg gira på att ta denne taulengde og det var helt greit for meg, jag skulle følge med begge sekkene så Jørgen fick støte på max. Det begynte å blå mørkt da Jørgen la av gårde å det var noen kraftige gloser som kom da sikringer var fraværende og klatringen var ren drytooling. Jag kunde inte annat än att bli imponerad av klättringen framme i tauet men grudde meg samtidigt til å følge med to sekker i halvmørker. Opp kom vi og efter ni taulengder var det bare å finne veien til Milarenna for å returnere hjem.

Anbefalt Sikringsutstyr: Stor pecker for mose, Kilesett, 2-4 kamkiler, ett par tricams og en eller to hexer. Ta med ett par korte skruer hvis det er is når dere ska gå den. Husk nok slynger/tau til evt retur.

Graden på cruxtaulengden er nok bortimot M6 men ellers er det opp till M5 klatring på de førsta 4 taulengdene. Graden varierer veldigt fra år till år så dette er vad vi opplevde i år. Kan anbefalle ruten på det sterkeste hvis man liker alpin vinterklatring i høyfjellet.

God tur og nyt dessa fine bilder!!

Anmarsjen til Skogshornsdiedret

Litt skeptisk till vädret? Ikke faen..

Jørgen på den tredje flotte taulengden med en noe teknisk passage

Jørgen følger på den litt kinkige fjerde taulengden

Jørgen på fjerde standplass

Bjørn på fjerde standplass

Femte taulengde anno 2010

Jørgen leder syvende cruxtaulengden. Kremklatring!!

Selvportrett med klatrer i solnedgang

Två glada laksar på toppen efter nio fina replängder

Tekst: Bjørn Kruse

Bilder: Jørgen Aamot og Bjørn Kruse

Tufaer som hovedrett og Hammam til dessert!

Houdini Friend Hilde Bjørgås har sendt oss en rapport fra svett tufa-klatring i Tyrkia. Noen fikk også satt noen svinger på den tyrkiske skaren... av alle ting..

Til Tyrkia dro vi med stort behov for å lade batteriene, ingen krav eller forventninger til noe annet enn høy avslapningsfaktor, men selvsagt med en god del oppspart klatrelyst. Jeg og Reidun var begge ute av stand til å uttale stedet vi skulle til (Geyikbayiri), heller ikke kunne vi peke det ut på et kart. Heldigvis hadde vi alliert oss med Lina og Henrik, sistnevnte med medfødt indre kompass, - som ikke bare hadde med seg et titals slynger og klatresko men også nye, fete randoski. Må innrømme jeg ble bekymra på mine egne vegne - jeg var jo på jakt etter alt annet enn snø. Heldigvis skulle det vise seg at det var kort mellom solsteika og minusgradene der nede, og det åpna for både lange alpinsvinger (riktignok på beinhard skare..) og svett tufabaksing. Jeg og Reidun holdt oss til det siste.

For tufaer er en egen greie innafor klatring. Akkurat som rissklatring er noe helt eget. Jeg måtte bare innstille meg på at det tok litt tid å bli vant til det nye elementet. Tufaen kan spytte deg av lettere enn en blank vertikal marmorplate. Den kan gjøre deg blodpumpa på under to sekunder. Men den kan også gi deg herlige dynamiske flytt og en følelse av å klatre i 3D, mye mer enn hva vertikal krimpeklatring kan tilby. Det tok noen dager før vi kom inn i stilen, men da var det gjort. Tufaer er Tøft!

Om det er to ting jeg vil peke fra turen er det første tingen nettopp tufaer. Den andre tingen er hammam, tyrkisk dampbad. Man blir som et lite barn igjen - det er en total renseprosess der man ikke behøver å løfte en finger selv. Som å gå inn i en vaskemaskin! Vi var livredde ved inngang og i total harmoni da vi kom ut to timer seinere. Under disse to timene hadde vi blitt kommandert fram og tilbake mellom masserende hender, skrubbende kluter, såper, oljer, badstuer, vannbad.

Tyrkia gav så mange inntrykk at det nesten må oppleves selv. Så om du liker bra sportsklatring, god mat, billige tepper, alt på et veldig tilgjengelig sted så kan Geyikbairi anbefales på det varmeste.

Tekst og bilder: Hilde Bjørgås

FINASTE NÅÅÅNSINN...??

Att det legat en superklassiker av rang inne i Grøndalen var jag inte klar över innan Niels Nielsen började snacka om denna linje ifjor vinter. Då Jørgen Aamot tog upp tråden i romjula og vi reste in för att sjekke det absolut lovande ut.

I superkulda tog vi med oss varmblodsklatrer Halvor Dannevig og satte kursen mot en evt førstebestigning?

Her er noen bilder fra det jag så langt menar är en av de flotteste moderate lange islinjene i dalen med flott klattring på fine formationer. Många bra projekt om dagen så man ska kanske aldrig säga finaste:)

Linjen er på 4 lange taulengder og har ca grad WI3/4

NB: Parker ej ved hytta rett under linja,  da dette er privat parkering.

Foto: Bjørn Kruse, Halvor Dannevig og Jørgen Aamot

EN FLOTT LITEN SAK

Kulda holdt i seg hela jula og det var kallt på standplassene. Til tross for dette fick jag og min faste vapendrager Jørgen Aamot gått en god del, og her er noen bilder fra en foss jag har sett på i mange år.

Fossen ligger på venstre side etter Hemsedal Hotell på Tuv (nå asylmottak) på vei inn mot Grøndalen og kan absolutt anbefales.

Letteste anmarsj er å gå fra Hemsedal Hotell langs langrennssporet, for å så bikke opp mot fossen til venstre. Isen er ca 50 meter lang og vi delte den i to flotte taulengder. Grad WI4

Tekst og foto: Bjørn Kruse