NILS NIELSEN RAPPORTERER FRA ALPENE

Matterhorn med Hörnli-ryggen midt i mot deg fra hytta og opp

Har hatt to fantastiske uker i alpene nå, først føring så litt "ferie". Var først i Bergsee i nærheten av Andermatt for akklimatisering og klippeklatring. Det var utrolig flott, deilig fast granitt på alle vanskelighetsgrader - anbefales på det sterkeste. Etterpå dro vi til Grindelwald i Berner Oberland. Nordveggen på Eiger var akkurat like stor som jeg hadde fryktet, eller håpet. Men den blir forhåpentligvis en annen gang... Vi klatret Jungfrau og Munch, men snudde på Sydryggen på Eiger, det gikk litt for sakte på isbelagt fjell.

Etter at jeg var ferdig med jobb dro jeg til Zermatt og klatret Hörnli- ryggen på Matterhorn, fin tur på et travelt fjell.

Nå er jeg i Chamonix, skal føre her neste uke. I mellomtiden har jeg fått gått Mirage - Bionnassay ryggen på Mont Blanc. En kjempeflott tur, lang ryggtravers på en knivegg som går opp og ned over Domes de Mirage og Aiguille de Bionnassay, 4300 høydemeter stigning totalt. Lang tur.

Nå tror jeg at jeg trenger en hviledag, ser ut som det passer bra med været.

So long!

Tekst: Nils Nielsen

Foto: Christian Evensen

VERTIKAL SOMMERFERIE I TASERMUITFJORDEN, GRØNLAND

Erik Massih pusser tenna en rolig dag i campen

Vi var en gjeng på 7 personer som sommeren 2009 var en drøy måned på Grønland, nærmere bestemt Tasermiutfjorden som ligger helt på sør-spissen av Grønland. Taulagene var som følger: Erik Massih og Oskar Alexandersson, Peter Lothigius, Peter Schön og Magnus Eriksson, og Hanna Mellin og meg. Erik hadde god kjennskap til området fra tidligere reiser dit, mens for oss andre var det første møte med innlandsisen, de vakre rakryggede klippene, den fantastisk hvite men veldig grovkornede granitten – og, den overlevelsesdyktige myggen.

Midt i juni lander vi med helikopter i Nanortalik og blir dagen etter kjørt inn i fjorden med båt. 700 kg bagasje skal så bæres opp til campen – heldigvis ikke lengre enn knappe 100 høydemeter. De første dagene bruker vi på å komme oss i orden i campen samt å bære telt, soveposer, mat, rack og tau litt nærmere Nalumersortoq. Hanna og jeg bestemmer oss relativt raskt etter Eriks anbefaling for å prøve å klatre «British Route» (V1 5.11+ A1/5.12+ 700m) som går midt på den fantastiske veggen som troner bakerst i dalen. Linja er «klockren» og vår taktikk er å gjøre ruta på en lang, lang dag.

På vei opp mot Nalumasortoq

Vi prøver å klatre i vind og snø to ganger, flytter camp ytterligere en gang, og holder nesten på å gi opp hele prosjektet da dagen vi har venta på plutselig dukker opp. Vi kjemper knallhardt i et langt men minneverdig døgn, vi vil så gjerne til toppen så selv våte taulengder og underskudd på powerbars stopper oss ikke. Vi klatrer det aller meste i fri men drar oss forbi to hele lengder graderte 5.12+(8/8+) og 5.12(8). På den spektakulært bratte toppen kan vi dele den siste ekle powerGel'en og sørger for å skylle den ned med en slurk topp-Baileys mens sola på nytt kommer fram bak fjellene. Så starter en lang rappellferd ned mot trygg grunn. 25 timer etter at vi har knytta på oss klatreskoene står vi igjen på det bratte snøfeltet ved innsteget, lykkelige over en fantastisk dag (og natt) på «Nalu».

Ei uke senere er vi på farten igjen. Vi har i løpet av denne uka spist uendelig mange titalls kilo ishavsrøye, sovet, drukket opp all vin og whiskey, spilt poker og fått daglige overdoser espressokaffe. På tide å klatre igjen. Denne gangen er det Ulumertorsuoq som står for tur. Vi har bestemt oss for å prøve å klatre «War and Poetry»(V1, 5.12+, 1100 m). Tanken er at det skal være en kosetur – vi har med nok mat og vann for ei lita uke i veggen, samt varme soveposer og sukker i alskens former. Vi er innstilte på at selve klatringa ikke skal ta mer enn noen dager, men været på Grønland er uforutsigbart og temperamentsfullt – så vi er beredte på å måtte vente ut vær som skulle komme.

Så rett, så rett. Vi klatra og heiste i to dager og kom halvveis opp i veggen før regnet kom stormende inn. Her fikk koseturprinsippet en ny dimensjon. Vi lå anføttes i portalegden i to døgn og hørte på regnet. Snakka om livet, døden, havet, kjærligheten. Veldig mye fokus på sistnevnte. Spiste sjokolade og desserter til vi var fullt opplada den dagen sola kom. Da forlot vi portalegden og gjorde et «toppattack» (det var på tide, for vi gikk tom for mat dagen etter). Ulamertorsuaq bød oss på lange, store dieder, tynne fingerriss, brede kaminer – alt i perfekt granitt. Vi storkoste oss helt til vi midt på natta møtte på en våt, mosete kamin der eneste sikringsmulighet var bak løse blokker stablet oppå hverandre helt innerst i kaminen. Trass i en enorm lyst til å bestige «Ullu» valgte vi å snu her, 4 lengder fra toppen. Det føltes helt rett. Vi var kalde, våte, redde. Vi firte av på en camalot #4 og en camalot #5 og rappellerte ned til portalegden, spiste en bedre middag og feira den fine klatringa vi nettopp hadde fått være med på. Jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig var veien som var målet!

Veggen blir gradvis brattere..900 meter igjen

Dagen derpå

Et helt vanlig telt? Hilde og Hanna nyter livet i en Black Diamond Cliff Cabana Portaledge og heiser på Ulumertorsuoq.

http://www.youtube.com/watch?v=rVpkqt_NbR0

http://www.youtube.com/watch?v=UbTeF5cW34Y

Tekst: Hilde Bjørgås

Les mer om Hilde på våre web-sider på www.topptur.com

Hanna Mellins innlegg på Black Diamonds web-sider http://www.blackdiamondequipment.com/en-us/journal/climb/trips/bd-athlete-hanna-mellin-summits-in-greenland

EN EROTISK NOVELLE FRA NORD-NORGE

Du er så myk, men samtidig så sterk og utholdende. Jeg vet at du gjør som jeg vil når jeg stryker deg med hårene. Og selv om du av og til kan føle deg litt tråkket på, tar du meg til topps hver eneste gang. Jeg lar hånden min gli over timeglassformene dine og spenner deg fast, men du vet at jeg løsner på stroppene når jeg er ferdig med deg. Svetten triller nedover pannen min, og jeg kjenner saltsmaken i munnvikene mine. Vi har det så godt sammen, og det hadde aldri gått uten deg. Og etterpå slapper vi av. Kanskje med en øl. Du er våt, og jeg tørker deg. Lar deg slappe av før neste økt.

Jeg er så glad i dere, mine kjære Black Diamond-feller!

Kåt nordlendning: Anonym

Foto: Bjørn Kruse

HER KOMMER DEN KALDE, FINE TIDA...

Akkurat nå så er vinteren fjernt der borte. Først må man komme seg gjennom en forhåpentligvis krystallklar høst med knusktørre klipper og uendelig mye skogsfugl foran hagla. November er måneden som suger maks. Noen som har fine forslag til hvordan man bruker november måned best, uten å stikke til Bali eller andre varme strøk?

Jocke synger om vinteren og den kalde fine tida, og det er vel den eneste referansen til vinter som kan få en enda mer opp når man for eksempel ligger på et svaberg i 26 varme... nok svada...

Anders Backe er i full gang med opptrening for vinteren. Eller skal vi tro hans jevnlige oppdateringer, så går det ingen dag uten trening! Fri Flyt var på besøk på mandag og lagde denne filmen fra crib'en på Pilterud. Noe særlig feitere hageanlegg finnes vel neppe. Vi fikk faktisk litt lyst å spenne på skia...

http://www.friflyt.no/index.php?pagenr=12&articlenr=57332

Anders Backe er Houdini Friend og du kan lese mer om han her

www.andersbacke.com

Bilde: Hans Petter Hval

PUSS, PUSS SÅ FÅR DU EN....

Christian: "Hva driver du med om dagen, Espen? Blir det noe kileklatring i Bohus? Gått noen harde buldre i det siste?"

Espen: "Hæ, jeg klatrer ikke - jeg pusser!"

Det går fint an å gro fast på Klatreverket, eller kun oppsøke etablerte felt utendørs i Norge og i utlandet. Med all respekt - det er vel stort sett det vi gjør her i Hemsedal og, utenom de gangene vi leker pionerer og går varianter og nye linjer i Hemsedals-fjella sommer som vinter. Det handler mye om å motkjempe den velkjente tidsklemma.

Men enkelte har litt mer tid, og fordi de brenner noe fryktelig for de driver med så settes det klart mer tid av til det også. Det er de som har pusset og evt boltet den fine ruta du gikk forrige uke. Det er de som har diskutert med grunneier, hogd tømmer, planert landinger og jobbet mer enn en gjennomsnittlig gartner gjør på et år for å etablere buldre-prosjektet du sikler på. Det ligger en enorm drivkraft hos noen til å etablere! Etablere og gå prosjekter!

Jeg forstår Espen godt. Så sett i gang og puss den steinen som morra di syntes ligger feil til i hagen på hytta! Kanskje du finner noe å bryne deg på....

Espen Samuelsen er kunstner og holder til i Østfold. Han har sendt oss noen tanker og bevis på hva som er mulig hvis man bare klatrer mye - og pusser...

Espen Samuelsen, Søknadsfrist, grad 7C+ (mulig 8A)

E T S -  moves in the forest, hands in the cracks, art because of all the questions. 

Movement in the space. Vectors pulling a bit each from every side. Getting heavy from all the impossibilities in the possibilities. Feeling lighter from the thought of what reality is. Movement from hold to hold gives a feeling of simplicity in the complexity. Making the heavy feel weightless. 

Searching forever. Swetting forever. Finding, feeling content. In lack of new codes, feeling restless. 

An empty mind.

Standing in front of a new code, unravelled from the green stuff on the granite.   An art of the restless, hooded beings running in front. The travellers.

Cracking these beutiful codes in nature. 

The search is the everything, the rest feels static. 

Let it be timeless. Let it be about our organism. Not about you. Not about me.

First it is ridiculed

Second it is highly apposed

Finally it is accepted as truth

Espen Samuelsen, sted og grad TBA

Tekst: Christian Evensen og Espen Samuelsen

Besøk Espen på http://spnart.blogspot.com

MAGIC WOODS, SVEITS 1.-16. MAI 2009

Stian Christophersen, Left Hand of Darkness, 8A+

Stian Christophersen har sendt oss en forsinket reiserapport fra Magic Woods. Les rapporten fra sterkingene på tur i mai. Stian jobber til daglig som fysioterapeut og er ofte å se på Klatreverket i utstyr fra oss. Han skriver også jevnlig for Norsk Klatring en spalte som tar for seg skader relatert til klatring.

Med fortsatt snø og snøfall i Magic Woods, dro vi nedover 1. mai! Etter et beinhardt treningsregime og en bra vår, var forventningene høye, og ble nesten helt innfridd!

Med en så sterk og gira gjeng på tur, ble det levert harde ting daglig, og noen av mine beste øyeblikk fra turen var Frogger, Left Hand of Darkness, Jacks Broken Heart og Octopussy. Jeg kikka på alle disse i 2007, så det var digg å få dem ut av bakhodet og ned i sekken. Noen flasher røk her og der, og noen linjer (som Pura Vida og Riverbed i Magic og Salamander i Brione) ga spank så det holdt. Men det er alltid bra å ha ting å komme tilbake til!

Kort oppsummert; beste korte turen ever, bra klatring, god form, flotte folk, god mat og mye øl!

Stian Christophersen, Octopussy, 8A

Stian Christophersen, Fight Club, 7C

Ticklist Sveits  2009

2/5 Chironico:

Souvenir left, 7B flash

Komilator,  8A 2^nd go

 

3/5 Brione:

Molonk, 7C

Frogger 7C+/8A

 

5/5 Magic Woods:

Dino’s don’t dyno’s, 7B flash

 

6/5 Magic Woods:

Supernova 7C

Côte du Sezchuan 7C+

Iron butterfly 7B+ flash     

 

8/5 Magic Woods:

Octopussy, 8A

Down under, 7C+

Foo fighter, 7B+ 2^nd go

Jack the chipper, 7C

Fight club, 7C flash

Master of the cow, 7C+ 2^nd go

 

10/5 Brione

Terra Nova, 8A 2^nd go

 

11/5 Magic Woods

Sündenfall, 7B+ flash

Gollum, 7C flash

Blown Away, 7B 2^nd go

Jack’s Broken Heart, 8A+ 3^rd go

 

13/5 Magic Woods

Right Hand of Darkness, 8A 15 min

 

15/5 Magic Woods:

??, 7B flash

Left Hand of Darkness, 8A+

Goldfish, 7B+ flash

Tekst: Stian Christophersen
Bilder: Andreas Hetland Olsen

HYDALEN - ET KLATREELDORADO?

Hydalen i Hemsedal er for mange kjent som et nydelig naturvernområde med fine fiske- og turmuligheter. Men visste du at det også her finnes noen flotte klatreruter?

I oktober i fjor åpnet Per Ola Seim og Christian Evensen ruta Hydalskallen (3. taul 6-). Turen ble en lettere strabasiøs ferd, da det var is i rissene og cruxene på ruta er overhengende og avhengige av gode sikringer. At Christian hadde valgt stive støvler for anledningen, gjorde ikke saken bedre... Men god jobb av Per Ola (med Boreal Crux) fikk oss opp til slutt hvor vi ble møtt av den største fullmånen vi noen gang hadde sett, skinne på oss der den hang over Valdres. Uttoppingen på ruta er nydelig, da man kommer opp på et platå som man kan flate helt ut på og få i seg siste sjokoladebiten.

I juni i år tok vi med oss Bjørn Kruse og dommen er den samme fra den kanten: "Fan, for en klätrerute, boys!"

Hydalskallen er en fantastisk rute i dieder, riss og som nevnt overhengende opptak på 6-er tallet. Hvis du vil prøve, ta med solid rack og gjerne en Camalot #3 og/eller #4. Du ser et markant riss til høyre oppi lia når veien flater ut i bunn av dalen. Ligger i et området som heter Hovda under Hydalshjallen. Sjekk http://kart.statkart.no.

Tekst: Christian Evensen

Bilde: Christian Evensen og Bjørn Kruse

KRUSE TOPPTUR I HEMSEDAL

Chr: "Skal vi stikke å klatre, Bjørn. Begynner å tørke nå! Møkkasommer her i sør."

Bjørn: "Å, hva fan. Jag har subbat rundt i sola i Lofoten i 2 veckor jag."

Chr: "Dust!"

Bjørn: "Per Ola tjatar om at vi måste komma på crag'et nu"

Chr: "Slapp av, skal bare vise folka på den nye blog'en vår hvordan det ser ut her i Topptur-head quarters"

Og slik går nå dagan i Hemsedal!

Velkommen - her skal det blogges!!!!!!!!!

ALASKA APRIL/MAI 2008

Inspirert av flotte bilder og rapporter om islinjer som strekker seg fra breen til himmelen Og rett og slett fordi alpinklatring for meg er Klatring med stor K, reiste Eiliv Ruud og jeg til Ruth Gorge i april. Vi hadde satt oss høye og bratte mål, men vi var innstilt på en hard lærekurve og at Alaska ville gi oss mer enn et slag i trynet.

Med ti timer jettleg og Eiliv matforgiftet i Talkeetna, ble det en hard førstedag da vi dro over 100kg utstyr de tre kilometerne fra Mountain House og ned i Ruth Gorge. Vi hadde mat for å være på breen i 30 dager. Rute Gorge ligger i Central Alaska Range ca 20 km sørøst for Mt. McKinley. Fjellene i området er ikke høyere enn ca 3000meter, men et røft klima gjør klatringen der mer enn seriøs nok. Noe vi fikk merke godt! De første 14 dagene vi var der hadde vi -20C eller kaldere hver natt, og med en kald sno ned breen i tillegg ble dunjakke og dunbukse fort døpt ”Alaskapysjamas”. Vi brukte de kalde dagene til å gå på ski rundt i området for å se etter klatrbare linjer. En kald vinter med mye snø hadde gjort sitt til at det var få islinjer som så klatrbare ut. Vi traff to japanere som var der på tredje året på rad, og de sa at de aldri hadde sett så lite is i området.

Denne snø- og isklassikeren er mye klatra og man finner normalt fiksa ankere hele veien. Men siden vi hadde første bestigning i år ble det til at det var vi som fikset nedfiringankerene på den 1000 meter lange ruta i år. Mens det fortsatt var kaldt, hadde vi et par forsøk på ei veldig kul, uklatret linje på Eye Tooth. Etter å ha klatra noen hundre meter med is opp til grad 4 og M5 snudde vi begge gangene pga spinndrift og dårlige isforhold.

To slovenere jeg kjente fra før klatret 2. bestigningen av Freeze Nuts på London Tower, en snorrett islinje gradert TD+, og de anbefalte oss ruta. Den viste seg å være mye lettere enn graden tilsa og med et for oss, lite passende navn. Vi klatret ruta på en dag hvor været slo om fra sinnsykt kaldt til alt-for-varmt. Med alt for mye klær simul-soloerte vi ruta og svettet oss opp til en fantastisk utsikt og barings på toppen.

Frustrerte over lite is på linjene vi hadde sett oss ut før vi reiste, begynte vi å prøve på andre ting som så klatrbart ut. På et navnløst fjell sør for 747-passet så vi flere uklatrede linjer. Da vi prøvde brukte Eiliv over en time på å grave en snøtunell opp 30 meter med vertikal snø. Videre så det likedann, viss ikke enda verre ut, og vi snudde ganske fort da snøen gikk fra vertikal til overhengende. På returen merket vi oss at en annen linje i veggen faktisk så ut til å ha is. Noen dager senere ble det jeg som gravde snøtunell i vertikal snø for å komme i gang på denne linja. Etter en del baksing og et interessant crux rundt en gedigen klemblikk var vi inne i et rennesystem som bøy på bratt snø med morsomme isopptak i noen hundre meter. Renna smalnet og bratnet og jeg var den heldige som fikk lede en helt nydelig 60-meters taul med is 5. Kanskje den flotteste islengden jeg noen sinne har klatret. Lettere snø og miks terreng tok oss opp til toppen fire timer etter vi startet. Returen gikk ned baksiden. Vi døpte ruta Kuriositeten (M4 AI5 800meter).

Hovedgrunnen til at vi reiste til Alaska var for å prøve gå ei ny linje i den 1600meter høye østveggen på Mt. Dickey. Fra campen vår hadde vi i tre uker sett rett inn i veggen på det som for oss så ut som snø. Vi var lite gira på mer snøbaksing, men vi klarte ikke å dy oss og måtte gi det et forsøk. Med utstyr og mat for en overnatting startet vi klatringa kl 04.00 en morgen. Første blokka ble min og etter litt startproblemer viste nedre delen viste seg faktisk å være perfekt is. Men etter noen hundre meter, som var den bratteste delen av linjen, ble vi også her stoppet av overhengende snø. Ny snutur og rappell ned igjen til skiene.

Med få dager igjen og usikre værmeldinger ble alle store prosjekter lagt på is. I stedet klatret vi en flott islinje i nordveggen på Dickey. Anmarsjen til denne ruta var utsatt for en av de største hengebreen i hele området. Det var uaktuelt for oss så vi brukte lang tid på og klatre og bakse oss opp på en rygg lengre nord for så å traversere inn til isen. Mye styr, men vi slapp i hver fall å få mange tonn med is i hodet. Ruta bøy på 8 taul med formasjonsløs og vedvarende 4’er is, mer slitsomt for legger enn for armer. Dette var mest sannsynelig en 2. bestigning.

Pga dårlig værmeldig ble vi plukket opp og flydd ut en dag tidligere enn planlagt. Det hadde vært en lang vinter og de 29 dager på breen i Ruth Gorge var et verdig punktum. Og selv om klippeformen var helt elendig var det deilig å komme hjem til vår og varm klippe i Romsdalen.

Tekst: Nils Nielsen
Foto: Nils Nilsen og Eiliv Ruud

FIRST AND SECOND ASCENT IN THE KHUMBU - OCTOBER 2007

In October 2007, Halvor Dannevig and I traveled to Nepal and the upper Khumbu in hope of finding interesting climbing on “not to high” peaks. For us, who consider how-you-do-it more important than what peak you actually climb, snow plodding fixed ropes on famous peaks are not interesting. And for me, a Himalaya rookie, the peaks around Gokyo seamed like a perfect start to my Himalaya climbing.

Our main objective was an unclimbed line on the north face of Phari Lapcha (6017m). Staying at Gokyo Resort Lodge we had perfect view across the lake to the north face, and the more we looked threw binoculars, the more we realized that it was not ice, but snow that was plastered to the face. 

For acclimatization we tried to climb a new line on an unnamed peak (5906m) between Dawa peak (5920m) and the Renja Pass. Standing in a cave underneath a thin ice-curtain, after climbing 200 meters of powder snow and really bad ice, we were not very optimistic. I continued, and for half an hour I climbed 15 meters of snowcovered M5. With no protection in sight and no ice I abseiled off and found myself 2 meters outside the cave.

The only place we saw ice on the north side of the Phari Lapcha-massif was on Snotty’s Gully (M5+ WI5 ca. 1000m), a line climbed by the two accomplished British alpinist, Nick Bullock and Jon Bracey last year. With so many unclimbed lines it didn’t feel right when we walked the approach to the base of the climb, but we had traveled to Nepal to find nice climbing, so it didn’t really matter that much. We started climbing at 05.00 the next day, carrying chocolate in our pockets and one small pack with just water and two down jackets. Being from Norway, we like to think that we have the best ice climbing in the world. But when we stood on the summit at 14.40 the same day, we realized that some of the pitches of perfect water-ice would have been super classics in any valley in our home country. We abseiled and downclimbed to the Machermo glacier and hoped to have a look at the south side of Phari Lapcha - to see if there were any interesting lines there. Because of afternoon clouds we never saw this side of the mountain, but stumbling into the village of Machermo at 18.30, happy for dinner and a warm bed, we decided to try something up there after a couple of rest days.

Pitching a tent at 5250m, close to the Machermo glacier, we saw a gully of snow, ice and rock on the southwest side of Phari Lapcha. At 0300 the next day we climbed 100 meters of rock to get into the gully. 300 meters higher, after climbing snow and perfect ice up to WI 3, we found our self at the crux witch was two long pitches of verglassed rock. It was not too difficult to climb (M4), but very interesting to protect! After three more mixed pitches, we were in the upper part of the gully, safe from rock fall and on easier ground. 200 meters higher, after climbing steep snow with short sections of rock, we joined the southeast ridge. At 0900 we stood on the summit of Phari Lapcha, after climbing a route we believe was a first ascent. “The end of the beginning” (M4 WI3 ca. 900m) was climbed in the same light style as the second ascent of Snotty’s Gully, with just one small pack and in 6 hours. Both of us found the route very similar to the Eugster Direct on the north side of Aiguille du Midi in the French Alps. 

Even though, we didn’t climb what we came for; our main goal was attained - to have fun and do some good climbing. And going home, in hope of a winter with good skiing and even better climbing, we were already talking about other things to do in the beautiful country of Nepal.

Text: Nils Nielsen
Photo: Nils Nielsen and Halvor Dannevig