ALASKA APRIL/MAI 2008

Inspirert av flotte bilder og rapporter om islinjer som strekker seg fra breen til himmelen Og rett og slett fordi alpinklatring for meg er Klatring med stor K, reiste Eiliv Ruud og jeg til Ruth Gorge i april. Vi hadde satt oss høye og bratte mål, men vi var innstilt på en hard lærekurve og at Alaska ville gi oss mer enn et slag i trynet.

Med ti timer jettleg og Eiliv matforgiftet i Talkeetna, ble det en hard førstedag da vi dro over 100kg utstyr de tre kilometerne fra Mountain House og ned i Ruth Gorge. Vi hadde mat for å være på breen i 30 dager. Rute Gorge ligger i Central Alaska Range ca 20 km sørøst for Mt. McKinley. Fjellene i området er ikke høyere enn ca 3000meter, men et røft klima gjør klatringen der mer enn seriøs nok. Noe vi fikk merke godt! De første 14 dagene vi var der hadde vi -20C eller kaldere hver natt, og med en kald sno ned breen i tillegg ble dunjakke og dunbukse fort døpt ”Alaskapysjamas”. Vi brukte de kalde dagene til å gå på ski rundt i området for å se etter klatrbare linjer. En kald vinter med mye snø hadde gjort sitt til at det var få islinjer som så klatrbare ut. Vi traff to japanere som var der på tredje året på rad, og de sa at de aldri hadde sett så lite is i området.

Denne snø- og isklassikeren er mye klatra og man finner normalt fiksa ankere hele veien. Men siden vi hadde første bestigning i år ble det til at det var vi som fikset nedfiringankerene på den 1000 meter lange ruta i år. Mens det fortsatt var kaldt, hadde vi et par forsøk på ei veldig kul, uklatret linje på Eye Tooth. Etter å ha klatra noen hundre meter med is opp til grad 4 og M5 snudde vi begge gangene pga spinndrift og dårlige isforhold.

To slovenere jeg kjente fra før klatret 2. bestigningen av Freeze Nuts på London Tower, en snorrett islinje gradert TD+, og de anbefalte oss ruta. Den viste seg å være mye lettere enn graden tilsa og med et for oss, lite passende navn. Vi klatret ruta på en dag hvor været slo om fra sinnsykt kaldt til alt-for-varmt. Med alt for mye klær simul-soloerte vi ruta og svettet oss opp til en fantastisk utsikt og barings på toppen.

Frustrerte over lite is på linjene vi hadde sett oss ut før vi reiste, begynte vi å prøve på andre ting som så klatrbart ut. På et navnløst fjell sør for 747-passet så vi flere uklatrede linjer. Da vi prøvde brukte Eiliv over en time på å grave en snøtunell opp 30 meter med vertikal snø. Videre så det likedann, viss ikke enda verre ut, og vi snudde ganske fort da snøen gikk fra vertikal til overhengende. På returen merket vi oss at en annen linje i veggen faktisk så ut til å ha is. Noen dager senere ble det jeg som gravde snøtunell i vertikal snø for å komme i gang på denne linja. Etter en del baksing og et interessant crux rundt en gedigen klemblikk var vi inne i et rennesystem som bøy på bratt snø med morsomme isopptak i noen hundre meter. Renna smalnet og bratnet og jeg var den heldige som fikk lede en helt nydelig 60-meters taul med is 5. Kanskje den flotteste islengden jeg noen sinne har klatret. Lettere snø og miks terreng tok oss opp til toppen fire timer etter vi startet. Returen gikk ned baksiden. Vi døpte ruta Kuriositeten (M4 AI5 800meter).

Hovedgrunnen til at vi reiste til Alaska var for å prøve gå ei ny linje i den 1600meter høye østveggen på Mt. Dickey. Fra campen vår hadde vi i tre uker sett rett inn i veggen på det som for oss så ut som snø. Vi var lite gira på mer snøbaksing, men vi klarte ikke å dy oss og måtte gi det et forsøk. Med utstyr og mat for en overnatting startet vi klatringa kl 04.00 en morgen. Første blokka ble min og etter litt startproblemer viste nedre delen viste seg faktisk å være perfekt is. Men etter noen hundre meter, som var den bratteste delen av linjen, ble vi også her stoppet av overhengende snø. Ny snutur og rappell ned igjen til skiene.

Med få dager igjen og usikre værmeldinger ble alle store prosjekter lagt på is. I stedet klatret vi en flott islinje i nordveggen på Dickey. Anmarsjen til denne ruta var utsatt for en av de største hengebreen i hele området. Det var uaktuelt for oss så vi brukte lang tid på og klatre og bakse oss opp på en rygg lengre nord for så å traversere inn til isen. Mye styr, men vi slapp i hver fall å få mange tonn med is i hodet. Ruta bøy på 8 taul med formasjonsløs og vedvarende 4’er is, mer slitsomt for legger enn for armer. Dette var mest sannsynelig en 2. bestigning.

Pga dårlig værmeldig ble vi plukket opp og flydd ut en dag tidligere enn planlagt. Det hadde vært en lang vinter og de 29 dager på breen i Ruth Gorge var et verdig punktum. Og selv om klippeformen var helt elendig var det deilig å komme hjem til vår og varm klippe i Romsdalen.

Tekst: Nils Nielsen
Foto: Nils Nilsen og Eiliv Ruud